Sider

onsdag 28. august 2013

tirsdag 27. august 2013

Høstlyder

I går merket jeg det for alvor; høstlydene.

Så klart har jeg kjent at høstlufta er på gang, den er skarpere enn sommerlufta, og klarere.

Etter at jeg hadde lagt meg i går, så hørte jeg den også. Høsten. Trærne lager annerledeslyder. Bladene har blitt litt tørrere og grenene litt stivere.
Noen blader har tørket inn og falt på bakken, og rasper langs asfalten mens de roper på høsten.

Det er greit. Alt til sin tid.

Høsten er en favoritt. Jeg liker når lufta blir kjøligere og klarere, jeg liker å måtte ta på meg sokker. Og mest av alt liker jeg å ha fanget fullt av et halvferdig strikkeplagg.

Foreldrene mine har vært ute og reist, og kom forbi lagerutsalget til Dale. Min gamle far vrengte bilen inn, for det slo ham at hans eldste datter kanskje kunne trenge litt garn. Kanskje kunne han gjøre et varp!

20 nøster naturhvit Cotinga fra Dale er nå mine. Visste ikke om det garnet, men det er noe av det deiligste jeg har strikket med.

Det er så mykt og lett, en miks av 30% alpakka og 70% merinoull. ELSK!

Så nå satte jeg i gang med en Bettygenser fra Pickles, og den blir helt vidunderlig. Vet en 12 åring som vil elske denne rått, selv om hun er litt skeptisk til helhvitt.. 

Dermed er det greit at høsten høres og luktes og føles på kroppen.

Alt til sin tid!

onsdag 21. august 2013

Friuke

Denne uka har jeg tatt meg fri.
Jeg har tatt meg fri fra alle “må” og “burde”, og lytter sånn halvveis til et tåkete hode og prøve å lytte så lite jeg kan til en smertefull kropp.

Jeg toppa sommeren med heldagsutflukt for svigermor på søndag, og det var mer enn nok. Hyggelig, men det er ikke sånn at det som er hyggelig ikke tar energi. Joda. Det gjør nemlig det. Det kan være like vondt, eller vondere, fordi det gir glimt av ting man gjerne skulle vært med på oftere.

I går tøffa jeg meg veldig og avslutta en strikkekjole til en liten niese. Det endte med at jeg måtte ta opp halsen, og å ta opp er ikke så gøy, men nå er jeg snart ferdig.


Må nok tilbake på sokker, for det trenger man ikke hjerne til. Jeg har litt lite hjerne for tida. Den samarbeider ikke, er ikke villig til å synes ting er gøy og spennende, vil bare hvile seg. Det er bare gode, gamle galgenhumor igjen, den som sitter i ryggmargen, og ikke hjernen, og kommer som på instinkt, men er til tider både morbid, ufin og ikke gøyal for så mange andre enn meg.
Men det holder egentlig at det  bare er meg som morer meg, for bobla har ugjennomtrengelige vegger store deler av døgnet for tida.

Lesing utgår, enda jeg har en spennende bok liggende.

Men altså; friuke.
Det er gøy det.

Smilefjes som blunker