Politisk ukorrekt

Jeg har en “hemmelig” greie jeg synes er sykt morsomt.
Jeg “er” noe jeg synes er hysterisk barnslig, og morsomt.
Jeg er et phungfolk.

 

Vet du hva det er, så har du også hørt podcasten til Tusvik og Tønne.
Dette er min guilty pleasure, og jeg elsker at de er frekke, grisete, ukorrekte på så mange måter og at de tør å spøke med såkalte forbudte temaer. Men man kan ikke være saklig og analytisk når man høre på, man må skru på hjertet og forstå med nettopp det.

De spøker til og med med ME, og jeg ler høyt av det, selv om jeg har ME. Kanskje fordi jeg har det. Det må være lov til å spøke med det også. Det får meg på en måte å føle at jeg også er innlemmet i samfunnet, selv med mine minimale bidrag.

I dag hørte jeg om Sigrids 16.mai-fest hos Stordalens. Det ble latter og gråt.. jeg lo og lo, samtidig som jeg hikstet og gråt.
Politisk korrekt å stå opp mot reservasjonsretten – og en høyst upolitisk korrekt måte å gjøre det på. Det er så diggorama å høre på!

Elsk på de damene. Sigrid er min personlige favoritt, men matchen Tusvik og Tønne er ganske så bra.
Og så elsker jeg at de fråtser i sin egen utilstrekkelighet, mangler og lyter. Det spøkes med Lisas lamme ansikt, Sigrids kryssbitt og Playmosveis.. de ordner opp i konflikter, skaper noen nye og enes om å være uenige i mangt og mye.

All ære til mennene deres også, som stadig får fliker av privatlivet brettet ut på podcast.

Alle trenger guilty pleasures, synes jeg. Og egentlig burde jeg samle opp til mørke kvelder, helle opp litt Cava, portvin eller Rosé og nikose meg med podcastene. Men det går ikke. De må nytes så ferske som mulig.