“Normal”

I dag har jeg hatt noe sånt som en normal formiddag. En sånn formiddag normale mennesker kan ha. Jeg har vært i 2 butikker, gått en mikrotur OG vært på besøk hos en venninne. Normalt!

For meg – alt annet enn normalt. Men du verden så utrolig hyggelig og givende!! Herlig! Latterlig befriende, og av alle ting så føler jeg mestring. Mestring fordi jeg mestret dagen – en uskyldig lett dag.
Så kan man selvfølgelig plukke på at jeg datt ut opptil flere ganger mens praten gikk, at jeg ikke konverserte like lett som jeg vet jeg kan, fordi hjernen ikke henger så godt med. Eller at jeg er usigelig trøtt og har fryktelig vondt i kroppen nå og ikke vet hvordan morgendagen blir.
Men det velger jeg å se bort fra. Nå skal jeg surfe på den gode mestringsfølelsen – nyte at jeg kom meg ut av huset og kunne være sosial. Være stolt fordi jeg gikk noen hundre meter og fikk vind i håret og kjente lukten av ramsalt hav. Føle meg priviligert fordi jeg har gode venner, og fordi midt i all unormaliteten ved å være kronisk syk, så finnes det normalitet igjen.

Det handler om å velge hva man vil fokusere på. Skal man fokusere på det som ikke gikk så bra? Skal man bli et offer for noe man ikke har kontroll over?Eller skal man velge å fokusere på alle de gode opplevelsene man faktisk hadde – den gode samtalen og den gode varmen i fellesskapet man opplevde?

For min del er det veldig enkelt. Jeg kvitter meg med offeret i meg, og går fullstendig inn for å meske meg i all normaliteten jeg opplevde.

En normal dame – en normal dag!

Jeg liker normal! :-)