Ikke som det skulle!

I dag har jeg hatt shining – av meg selv. Frisørtime, og så litt kleshandling. Det må gjøres innimellom, og siden min kjære skulle ha seg noen bukser, og ville ha meg med, så dro vi.

Håret ble jeg ganske fornøyd med, skal jeg si det selv. Selvskryt skal man jo høre på, for det kommer fra hjertet .

Så kom det til klesshopping. Jeg hater det. Greit, jeg har ikke drømmekroppen, det er ikke såå lett å finne noe. Men det verste er kanskje at det er så forbaska slitsomt å gå i butikker – enda mer slitsomt å prøve.
Vel, klær må man ha, så det var bare å hoppe i det. Og så; etter å ha sukket og stønnet seg igjennom et par butikker, så ser jeg den: KJOLEN! Den jeg har sett for meg at passer perfekt for meg. Passe kul, passe fin, passe pris, passe til hverdags, passe til fest. Passe. Passe?
Jeg tar den på og ser meg i speiler? Virkelig? Joda, den passer. Jeg vrir og veder på meg, rompa er ikke for stor, den sitter fint, magen er ikke i veien, puppene er ikke for små/for store/i veien. Men?

Det er på tide å tilkalle sin bedre halvdel. Jeg kan si mye fint om ham, han er et bra menneske, men han er ikke noen fashionista, han er fargeblind og ja, han er ikke spesielt opptatt av klær.

Han sier ingenting. Han bare ser det jeg allerede har sett.
“Ja, det var jo en sånn du ønsket deg.” Jeg nikker, det var jo det.
Men vi ser det begge to – den er bare helt feil. Jeg kler den ikke. Den er flott, det er ikke det, det er bare det at kjolen og jeg får ikke det beste ut av hverandre. Den ser teit ut, og jeg ser teit ut.

Drømmekjolen + meg = fullstendig usant.

That’s life. That’s the hard knock life.

(Og det verste er jo at de to tingene min kjære kom med til prøverommet og ba meg prøve – det var de to tingene som passet perfekt og som jeg kjøpte. Finnes det ingen rettferdighet i livet ).

Så kommer man hjem, tenner noen stearinlys og finner frem strikketøyet. På med pysjamasbukse og en slakk strikkejakke. Jeg må finne en ny drøm, en ny kjole, og det er heldigvis mange å velge mellom.