Det er nå engang sånn denne sykdommen forløper seg, men jeg venner meg aldri til det. I det siste har jeg hatt ekstreme influensasymptomer med verking i kroppen, ubrukelig temperaturkontroll i kroppen, “feber” tokter, svimmelhet, kvalme og en helt vanvittig trøtthet.
Men jeg er jo verdensmester i å “fortrenge” symptomer, rett og slett fordi jeg ønsker andre ting i livet enn å ligge. Og det varer en stund..
I går hadde jeg en noenlunde bra dag, og egentlig dagen før også, men i dag er det ikke mulig å stagge kroppen. Den lever sitt eget liv. Verst er trøttheten, den tunge tåka som legger seg som et lokk over knollen og ødelegger konsentrasjon, viljestyrke og humør og som vil tvinge deg til sengs. Bare sove bort alt og forsvinne inn i drømmeland. Tåka er der daglig, men noen ganger er den ekstremt tung, og fordi jeg ikke har hvilt nok i det siste, så kveler den meg nesten.
Ingenting å klage over, forsåvidt, det er sånn denne greia her er. Men et sted må ting få utløp, og det er ikke gunstig å skjelle og smelle på sin kjære, eventuelt klage, for ofte heller – særlig ikke når det ikke er noe å smelle for.
Strikketøy får ligge, bokstavene i boka jeg leser bare flyter utover og alt krever viljestyrke man ikke trodde man hadde.
“Skjønner ikke at du orker,” sier mange, men hva er alternativet? Det kommer lysere dager. Bakdelen er at man ikke vet når, men fordelen er at man vet at de kommer på et tidspunkt. Noen ganger tar det måneder, andre ganger bare noe timer. Som regel noen dager – eventuelt et par uker. Det er til å leve med. For jeg lever jo!
Faktisk!¨
Og er i grunnen ganske fornøyd med det