Sider

lørdag 4. oktober 2014

ME, symptomer og andre plager.

Jeg har tenkt litt over min ME og hvilke symptomer og plager jeg har.
Nå skal jeg ikke ramse opp det, for det er ikke så viktig, men jeg har tenkt litt rundt det.

De fleste symptomene har jeg egentlig hele tida, i større eller mindre grad. Det er når de overtar, som smerter og utmattelse, at jeg legger mest merke til dem.
Og så er det jo en god del småting som også dukker opp. Det kan være kramper i beina, melkesyre som ikke forsvinner, leamus i muskler, kvalme, hodepine… lista er forholdsvis lang, men jeg fokuserer ikke på dem før de ikke kan oversees.

Vi med ME er jo ofte veldig tydelige på at vi må få ha våre plager i fred. Jeg vet det høres teit ut, men det er vel få sykdomsgrupper som vet så best selv, enn oss med ME. Jeg har selv vært der, og er der fra tid til annen enda. Fra den frenetiske søken etter løsningen på sykdommen, til febrilske forsøk på å håndtere symptomer og sykdomshverdagen. Etterhvert glir man inn i et slags mønster og tror at det er det beste for meg. Kanskje er det det for noen, men for min egen del har jeg lært meg at det som fungerte den ene gangen, ikke nødvendigvis gjør det en annen gang. Tips og råd er helt klart en belastning fra folk som ikke vet nok om ME, men noen ganger er det fint å lære av andres sykdomshåndtering, kanskje er det nettopp det som fungerer denne gangen.

Jeg har også lært meg at selv om jeg har en kronisk sykdom med til dels de samme utfordringene hele tida – i en slags sirkel – så må jeg utvikle meg og sykdomsforståelsen. Jeg trenger det for min egen del, jeg trenger det for å ikke miste den mentale kraften og motet mitt. Og jeg trenger det for å håndtere symptomene og plagene mine.
Meditasjon har for eksempel blitt en stor kraft i livet mitt, som gjør det hele enklere å holde ut. Jeg føler at jeg har et overtak, og jeg merker at jeg har hatt en stor personlig utvikling. Mindfulness, å være tilstede akkurat her og nå, har hjulpet meg igjennom mye jeg ikke maktet før. Og jeg kan med sikkerhet si at ikke har mindre plager, smerter, utmattelser, tåkehoder enn før, men jeg håndterer det langt bedre og kommer meg fortere opp etter en dårlig periode.

Dermed har jeg hatt nytte av å utforske verden utenfor mønstrene mine, gang på gang.

Men så; så har jeg andre plager som jeg elegant putter i ME-sekken så fort det er noe. Jeg hadde feks ikke noen tro på B-12. Etter et par somre på jobb på sykehjem, var jeg sikker på at det var noe eldre mennesker fikk, og at det var for dem. Men Therese 39 år hadde god effekt av B-12, og etter en intensivkur ble tåkehodene mine mindre tåkete, og magen ble bedre. Jeg tror immunforsvaret mitt også har hatt godt av det. Iflg legen min bør alle som har verdier UNDER 170 på B-12, ta tilskudd i form av injeksjon. Og den injeksjonen kjenner du ikke.. myggstikk er vondere, ikke minst varer de lenger også.

Så var det leamusen i kroppen. Jammen tror du ikke B-12 tok det også. Det var visst ikke et ME-symptom.

…og den leamusen rundt øynene som jeg har hatt i hele sommer, som ikke forsvant med B-12, det var visst heller ikke ME. Det kaltes “å trenge lesebriller”. Jeg bruker jo enten briller eller linser til vanlig, men nå trengte jeg lesebriller. Da min 5 år eldre mann kom hjem med sine, lo jeg lenge.. jeg hadde fått en gammel mann med brillene på nesa.. med ett satt jeg der, 5 år yngre enn ham, med hans lesebriller, og strikkemønstrene ble klare og tydelige, og det var ikke ME-hodet mitt som ikke greide å fokusere på dem. Det var øynene mine. Fritatt fra ME – men ødelagt av alder.
Jeg ble plutselig ikke svimmel av å strikke fort og se på samtidig (!!), jeg trengte ikke 10 sekunder å fokusere enten jeg så ned i strikketøyet og opp på tv’n, eller motsatt. Brillene. Jeg trengte bare lesebrillene.

Jeg tror nok andre med ME også kan kjenne seg igjen her. La deg ikke lure Smilefjes som blunker 




(bilde fra gugel)





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du legger igjen en hilsen <3 :