JUNIKVELD
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.
~Hans Børli~
Jeg er stor beundrer av Børlis dikt! Takk for denne påminnelsen om å lese mer poesi, Therese!
SvarSlettHei igjen!
SvarSlettHørte stemmen til Børli da jeg las dette diktet. Nydelig stemning! Siste verset bør vi vel ha i tankene til dagen.
Så sommerlig og lys bloggen din var blitt. Nå har vi det deilig du!! Nyte, nyte.
Solskinnsklem fra
Krykkja.