Nå er Et husmorliv historie!

Nå parkerer jeg denne bloggen. Jeg fortsetter å blogge på Et strikkeliv  - en helt fersk blogg opprettet av meg selv :-)

Jeg håper dere som har fulgt meg til nå vil bli med videre til en litt renere håndarbeidsblogg. Nye prosjekter, masse garn, nye mønster, pinner. Men også litt av det gamle, dette er i hovedsak for meg, at noen andre har glede av det er selvfølgelig bare hyggelig.

Velkommen skal dere være til å følge meg videre! Takk så langt.

Neste kofteprosjekt

Noen synes Mariusmønstret er kjedelig. Selv er jeg ikke lei enda, og siden jeg ønsker å strikke en kofte til meg selv – fort – så ble valget plutselig enkelt.
Jeg satt og så på Verdens beste skijenter, og i episode 2 har Marit Bjørgen på seg en grå Mariuskofte med rundfelling i nydelige gråfarger. DEN skal jeg strikke, definitvt. Det blir neste prosjekt. Skal gå til garnbutikken og finne et deilig garn og noen fine knapper  

Bilde fra Sandnesgarn.no Hefte: Tema 35 Norske ikoner
Blir ikke denne snaskens i grått, da? Jeg tror det!

Tror ikke det blir en alpakka-jakke, skal finne noe annet.

For tida strikker jeg på en sokk, og prøver å perfeksjonere et ugle-pannebånd som min 5 årige niese bestilte.
Jeg har jo ikke noen oppskrift, men hun mente at jeg ville klare det.. så da jobber jeg med det, da  

Bra gjort!

For snart et år siden bestemte jeg meg for å strikke ei kofte.
Jeg hadde lenge sett meg ut ei jeg likte godt, og like før den var i ferd med å ta av, og “alle” strikket den, så hadde jeg kjøpt garn.
Ofte har det vært en viktig drivkraft for meg at noen andre skal ha det jeg strikker, og mottaker denne gangen var en selvfølge. Det måtte bli min svigerinne som fylte 40 i desember. Hun og familien har vært offer for mange av mine prøveprosjekt, og når jeg jo ser at ting blir brukt med glede, så gir det meg masse.

Jeg bestemte meg for å strikke den i Sisu fra Sandnesgarn, og det var nok ikke noe dårlig valg.

Begynte allerede i mars å strikke, men så at den ble for stor, så jeg rakk opp bolen jeg hadde strikket, og akkurat felt av til ermer. Det tok over en varm sommer å få begynt skikkelig igjen. Selve strikkingen har ikke tatt såå lang tid, det som har tatt tid ha vært å overvinne alle “dette kan jeg ikke” sperrene som jeg stadig lage for meg selv. Det har vært en veldig lærerik prosess. Jeg kan ikke skyte av verken blod eller tårer, men etterhvert som prosjektet skred frem, så ble det varmt å ha hele greia på fanget.

 

Litt holkete strikket  - dette ble tatt opp, og strikket nytt og ganske mye penere  
Øvelse gjør mester!

 

Det gikk greit å strikker både den nederste delen av bolen, og ermene. Da mønsterstrikken begynte for alvor, var de bare gøy og atter gøy, og jeg koste meg veldig.

Nå skal det sies at innimellom alt dette, har jeg strikket 2 stk Mariusgensere  med rundfelling, 3 par sokker, noen kluter, et pannebånd, et skjerf i perlestrikk på 2,5 meter +++ .

Så ble jeg ferdig.. det var tid for sying og oppklipp. Der følte jeg meg helt grønn, og fikk hjelp av min gode venninne Janne. Hun sydde 2 fine sømmer, og klippet, det var gjort i en fei.
Da kom den virkelige svenneprøven for min del. Jeg googlet og googlet, leste og så youtubevideoer.. utsatte og utsatte.. Strikket en Holmenkollengenser til og med, som ble julegave til en kusine. Men så måtte jeg bare. En natt drømte jeg at hele kofta, alt jeg hadde strikket, ble til små, løse tråder.. alt hadde bare falt sammen fordi jeg lot den ligge.

Knappestolper ble strikket. Jeg skal ikke si at det gikk på skinner, for det er så mange ting som aldri står noe sted. I mønsterhefter er det liksom opplagt at du vet en hel del ting du ikke forstår at du ikke tenker på. Så det ble en del aha-opplevelser, mye læring og en litt over middels utfordret tålmodighet. Jeg strikket, tok opp, strikket og tok opp.. Men det ble til slutt både riktig og pent, og riktig så pent. Det ble ikke for stramt, ei heller for løst.. det ble penere enn dette under. For jeg tok opp denne.. også  

Det ble altså bra til slutt. og belegget som jeg gruet meg til, tok ca 45 min pr belegg, både å ta opp masker, strikke opp og sy fast. Tok ikke opp en eneste gang.

Nå er den altså ferdig. Den skal vaskes og få på seg knapper. Det er det eneste, og en liten press etter det igjen.. og jeg gleder meg veldig til overleveringen. Jeg håper den passer! På bildet under har jeg ikke festet noen tråder, men det er nå gjort, ikke en tråd er løs!

Min bedre halvdel som ikke nødvendigvis lar jeg imponere, er fryktelig imponert og forstår ikke at jeg orker å gi den fra meg. Men det gjør jeg, for den største gleden er faktisk at andre kan ha glede av noe jeg har gjort.



Man glemmer nok aldri sin første kofte. Nå gleder jeg meg til å begynne på en ny kofte. Hvilken vet jeg ikke enda, men jeg snuser rundt. Og denne gangen blir det en til meg selv.

Testperiode

Det testes for tida, men jeg har ikke tålmodighet, så det kan vare litt…

Husmorlivet har blitt strikkeliv – jeg er en elendig husmor  

Bær over – bedre tider kommer!

Hverdagen er tilbake!

Det har vært veldig deilig å ha familien hjemme i jula. Vi har kost oss veldig mye, hatt mye tid sammen, på tross av at jeg ikke har vært i noe særlig form. På toppen av den vanlige anstrengelsen jula faktisk er – enda så fin den jo er – og de vanlige plagene, så hosta jeg vel ganske kraftig i gode 3 uker før jul.. Da helligdagene satte inn var jeg egentlig ganske kjørt, og hoster jo faktisk fremdeles…

Men så har man dratt på åra og tort å legge vekk de fleste “burde”, og heller gått for å ha det greit. Det ble bakt lite, vi inviterte ingen, måtte avlyse besøk, takke nei til invitasjoner.. ting som ikke er sååå hyggelig, men nødvendig. Og så ordnet vi oss til på en måte som alle vi i vår lille familie levde helt greit med.

Vi var i et flott julaftenbesøk, koste oss veldig! Første juledag også, så det var ikke noe synd på oss. Jeg opplevde allikevel at jeg var litt irritert på at ikke vi fikk invitert noen hjem til oss, for ME-formen var ganske ok, bare ødelagt av en laaangvarig virusinfeksjon.

Siden den hjemmeboende 13-åringen ikke er så liten lenger, så brukte vi flere romjulskvelder på brettspill. Vi så oss også igjennom alle 8 Harry Potter-filmene, som hun ikke har sett. Det var ganske koselig!

Jeg fikk også strikket en god del – noe som alltid er hyggelig. Kommer litt mer om dette utover. Skal prøve å bli flinkere til å vise frem det jeg lager, dokumentere det litt mer. For det viser seg at jeg produserer en hel del!

Tror nok dette går over i en ren håndarbeidsblogg etterhvert, for jeg har ikke noe behov for annet.

 

Takk til alle dere som leser – sender alle gode ønsker for 2015. Måtte det bli et godt år!

 

Gjøre hva–for hvem

En samtale med 2 venninner brakte opp et tema jeg har tenkt mye på.

For oss med lite energi, er jula en voldsom kraftanstrengelse.
Så derfor strekker vi oss jo ekstra for familiene våre – vi gjør det for deres skyld?

Eller?

Jeg blir ikke enig med meg selv om hva som er “politisk korrekt”, og jeg skal ikke dra dette ut til noe langt og vanskelig – eller kritisk.

Relativt skråsikkert, rett fra hjertet, sa jeg at jeg gjør alle disse juletingene for min skyld. Fordi jeg har lyst. Det er det jeg forteller meg selv. Men så har jeg brukt mye tid i etterkant på dette. Jeg fortalte bare halve sannheten; jeg gjør juletingene for min skyld, fordi jeg har lyst, men også for å glede resten av familien. Jeg vet de setter pris på det, alle småtingene jeg bare gjør, og tradisjonene vi etterhvert har fått.
Det er så selvfølgelig at jeg nesten hadde glemt det.

Det betyr utrolig mye for meg å gjøre julen koselig og varm for familien min. Være den rolige og samlende.
Det betyr altså noe å gjøre det for dem, og meg.

..og godt er jo det, for det å gjøre alt for min egen skyld, det ville jo være en egotripp. Og skulle jeg gjort alt bare for dem, så ville det være ekstremt uærlig og nedverdigende for meg selv.

Jeg er ganske sikker på at vi er flere.

 

 

I-landsproblemer og litt dill

Høsten har gått fort, men i sakte tempo. Sommeren var veldig fin den, men utover juli ble formen så dårlig.
Hang ikke med, mye tåkehjerne og annet kognitivt som bremsa meg veldig.

Så kom høsten, og jeg oppdaget at jeg trengte lesebriller, og da fikk formen fart på seg Tenke seg til at det bare var det som skulle til.
Den halve Mariusgenseren jeg hadde strikket, armene var satt inn på og alt lå til rette, men jeg hadde brukt uendelig tid, gikk plutselig på 3 dager. Poff, ferdig. Og da satte jeg i gang med en ny en med det samme. De første var i str L, og den andre i str. S – begge rundfelling dame.

Og så strikka jeg en kofte, den er ferdig, skal bare monteres. Innimellom der har jeg strikket 2 Skappelgensere. En til barn, og en til stor jente. I tillegg til et par sokker og noe annet småtteri.

I helga fikk jeg veldig lyst til å strikke noe smått, til tross for at jeg holder på med enda en genser i Drops Alpakka som skal være ferdig til jul. Det ble hjerter og kuler. Formen var dårlig, veldig forkjøla og MASSE hosting. Da jeg allikevel satt her, så strikka jeg noe gøy. Fant oppskrift på hjerter:
http://www.forlagsliv.no/inspirasjonoginnsikt/2012/12/03/manedens-strikkeoppskrift-et-hjerte-til-jul/ 

Oppskriften var lett å forstå, selv om jeg i utgangspunktet ikke trodde jeg kom til å forstå den. Jeg har strikka mye, men er ingen avansert eller “skilled” strikker. Jeg bare elsker å gjøre det!

Her er det første hjertet. Er ikke så skjevt som det ser ut som.

Hjertene skal pyntes, og det blir nok julehjerter.
Så ble det også et par, tre Arne og Carlos’ julekuler, de blir jo veldig fine. PÅ den med stjerne brukte jeg for tynne pinner, så den ble ikke så pen. Men både den med englen og den halve snømannen, ble kjempefine!

De var tomme for ullflor i butikken, så de ble noe synetisk fyllmasse, men det funka greit det også.

Marius x 2 i høst :-) (og en liiiten Skappelvariant)

Her var den første. Den er basert på Str L i Sandesgarns hefte. Lengde på ermer og bol er litt lengre.
Strikket i Drops Alpakka på pinner 3,5 og 4. Alpakkaen er så fin, for den blir bare mykere ved bruk, enda så myk den er i utgangspunktet.

Samme hefte, her i Str S. Også Drops Alpakka, pinne 3,5 og 4. Forlenget bolen litt også her.
Denne genseren gikk ganske så fort å strikke. I underkant av 2 uker, med strikkefrie dager.
Dette er en bestilling, og en skjønn 10 åring liker den forhåpentligvis.



Så en liiiten Skappel, som er julegave til ei jente på 3 år.
Den er strikket i en tråd Cotton Merino fra Drops, og en tråd Brushed Alpaca Silk, også fra Drops. Maken til myk og kløfri genser har jeg aldri strikket.
Håper veldig at den faller i smak, i det minste vil hun være varm i vinter  

(ermene er ikke så korte som de ser ut, det er bare hengeren inni som er litt vel stor ).

Strikking er gøy!!

Altså, yoga?!

Ja, jeg har bestilt meg en yogamatte. Jeg har funnet 3 øvelser jeg skal terpe på.

Savnet etter fysisk aktivitet er der – alltid.
Jeg liker å svette - ikke nattsvette eller febersvette - men fordi jeg har brukt kroppen.
Jeg liker å være støl og stiv etter trening – ikke fordi jeg gikk litt aggresivt opp trappa – men fordi jeg har trent.

Kroppen forfaller i sykdommen. Dritt. Jeg er 40 år, det er ikke bra for kroppen å være så stillesittende.

Så fort jeg har mulighet, så tar jeg en tur ut. Noen ganger 100 meter og hjem, andre ganger en liten tur.

Nå trenger jeg mer, eller noe annet, og jeg har bestilt meg en yogamatte. Skal hente den i løpet av uka, og så skal jeg begynne. Om jeg så bare orker en eneste øvelse om dagen, så skal jeg gjøre den. Kroppen trenger å bevege på seg, både den fysiske og den psykiske kroppen.
Jeg har lest mye om yoga, og jeg elsker prinsippene og metoden. Jeg elsker det åndelige, og jeg bruker mye meditasjon.
At jeg er verdens stiveste og støleste person blåser jeg i, jeg tar et steg av gangen.

 

Namaste.

ME, symptomer og andre plager.

Jeg har tenkt litt over min ME og hvilke symptomer og plager jeg har.
Nå skal jeg ikke ramse opp det, for det er ikke så viktig, men jeg har tenkt litt rundt det.

De fleste symptomene har jeg egentlig hele tida, i større eller mindre grad. Det er når de overtar, som smerter og utmattelse, at jeg legger mest merke til dem.
Og så er det jo en god del småting som også dukker opp. Det kan være kramper i beina, melkesyre som ikke forsvinner, leamus i muskler, kvalme, hodepine… lista er forholdsvis lang, men jeg fokuserer ikke på dem før de ikke kan oversees.

Vi med ME er jo ofte veldig tydelige på at vi må få ha våre plager i fred. Jeg vet det høres teit ut, men det er vel få sykdomsgrupper som vet så best selv, enn oss med ME. Jeg har selv vært der, og er der fra tid til annen enda. Fra den frenetiske søken etter løsningen på sykdommen, til febrilske forsøk på å håndtere symptomer og sykdomshverdagen. Etterhvert glir man inn i et slags mønster og tror at det er det beste for meg. Kanskje er det det for noen, men for min egen del har jeg lært meg at det som fungerte den ene gangen, ikke nødvendigvis gjør det en annen gang. Tips og råd er helt klart en belastning fra folk som ikke vet nok om ME, men noen ganger er det fint å lære av andres sykdomshåndtering, kanskje er det nettopp det som fungerer denne gangen.

Jeg har også lært meg at selv om jeg har en kronisk sykdom med til dels de samme utfordringene hele tida – i en slags sirkel – så må jeg utvikle meg og sykdomsforståelsen. Jeg trenger det for min egen del, jeg trenger det for å ikke miste den mentale kraften og motet mitt. Og jeg trenger det for å håndtere symptomene og plagene mine.
Meditasjon har for eksempel blitt en stor kraft i livet mitt, som gjør det hele enklere å holde ut. Jeg føler at jeg har et overtak, og jeg merker at jeg har hatt en stor personlig utvikling. Mindfulness, å være tilstede akkurat her og nå, har hjulpet meg igjennom mye jeg ikke maktet før. Og jeg kan med sikkerhet si at ikke har mindre plager, smerter, utmattelser, tåkehoder enn før, men jeg håndterer det langt bedre og kommer meg fortere opp etter en dårlig periode.

Dermed har jeg hatt nytte av å utforske verden utenfor mønstrene mine, gang på gang.

Men så; så har jeg andre plager som jeg elegant putter i ME-sekken så fort det er noe. Jeg hadde feks ikke noen tro på B-12. Etter et par somre på jobb på sykehjem, var jeg sikker på at det var noe eldre mennesker fikk, og at det var for dem. Men Therese 39 år hadde god effekt av B-12, og etter en intensivkur ble tåkehodene mine mindre tåkete, og magen ble bedre. Jeg tror immunforsvaret mitt også har hatt godt av det. Iflg legen min bør alle som har verdier UNDER 170 på B-12, ta tilskudd i form av injeksjon. Og den injeksjonen kjenner du ikke.. myggstikk er vondere, ikke minst varer de lenger også.

Så var det leamusen i kroppen. Jammen tror du ikke B-12 tok det også. Det var visst ikke et ME-symptom.

…og den leamusen rundt øynene som jeg har hatt i hele sommer, som ikke forsvant med B-12, det var visst heller ikke ME. Det kaltes “å trenge lesebriller”. Jeg bruker jo enten briller eller linser til vanlig, men nå trengte jeg lesebriller. Da min 5 år eldre mann kom hjem med sine, lo jeg lenge.. jeg hadde fått en gammel mann med brillene på nesa.. med ett satt jeg der, 5 år yngre enn ham, med hans lesebriller, og strikkemønstrene ble klare og tydelige, og det var ikke ME-hodet mitt som ikke greide å fokusere på dem. Det var øynene mine. Fritatt fra ME – men ødelagt av alder.
Jeg ble plutselig ikke svimmel av å strikke fort og se på samtidig (!!), jeg trengte ikke 10 sekunder å fokusere enten jeg så ned i strikketøyet og opp på tv’n, eller motsatt. Brillene. Jeg trengte bare lesebrillene.

Jeg tror nok andre med ME også kan kjenne seg igjen her. La deg ikke lure  




(bilde fra gugel)