Friuke

Denne uka har jeg tatt meg fri.
Jeg har tatt meg fri fra alle “må” og “burde”, og lytter sånn halvveis til et tåkete hode og prøve å lytte så lite jeg kan til en smertefull kropp.

Jeg toppa sommeren med heldagsutflukt for svigermor på søndag, og det var mer enn nok. Hyggelig, men det er ikke sånn at det som er hyggelig ikke tar energi. Joda. Det gjør nemlig det. Det kan være like vondt, eller vondere, fordi det gir glimt av ting man gjerne skulle vært med på oftere.

I går tøffa jeg meg veldig og avslutta en strikkekjole til en liten niese. Det endte med at jeg måtte ta opp halsen, og å ta opp er ikke så gøy, men nå er jeg snart ferdig.

Må nok tilbake på sokker, for det trenger man ikke hjerne til. Jeg har litt lite hjerne for tida. Den samarbeider ikke, er ikke villig til å synes ting er gøy og spennende, vil bare hvile seg. Det er bare gode, gamle galgenhumor igjen, den som sitter i ryggmargen, og ikke hjernen, og kommer som på instinkt, men er til tider både morbid, ufin og ikke gøyal for så mange andre enn meg.
Men det holder egentlig at det  bare er meg som morer meg, for bobla har ugjennomtrengelige vegger store deler av døgnet for tida.

Lesing utgår, enda jeg har en spennende bok liggende.

Men altså; friuke.
Det er gøy det.