Den som står stille.. osv.

Da jeg var i sånn pre-tenåra og begynnelsen av tenåra, så brukte jeg mye tid på noe som ingen i samme kategorier bruker tid på lenger.

Jeg spolte. På kassettspiller.

 

 

Kassetteventyret begynte tidlig. Som 3-4 åring fikk jeg en grå kassettspiller. En liten grå plastsak som lukta plast.
Den hadde sånn små plastgroper foran der høyttaleren satt, som var fine å dra fingeren over.
Antakelig er den plasttypen veldig forbudt idag.

Til den hørte det til en kassett med Hakkebakkeskogen, og en smurfekassett. Lykke!

Så ble jeg eldre.

Walkman var i skuddet, og alle bærbare kalte ihvertfall vi walkman.
Utfordringene var å få batteriet til å vare, og pappa kjøpte oppladbare batterier og ga tydelig beskjed om at dette var kostbare greier som vi måtte behandle varsomt og ordentlig.

Spoling tok nok mye av batteritiden, mye av den andre tiden også. Det var alltid en favorittsang som måtte spilles om og om igjen. Og igjen. Gjerne fra en opptakskassett med opptak fra 10 i skuddet.

 

Den bursdagen jeg fikk en bærbar, burgunderrød kassettspiller med radio var jeg utrolig glad og lykkelig.
Den så omtrent sånn ut, bare at min var burgunder:

 

CD-spiller hadde jeg ikke troa på. CD-er var dyrt også, så jeg trodde jo det kom til å bli forbigående. Der fikk jeg forsåvidt rett (!), men det tok vel 20 år lengre enn jeg trodde.
Da jeg arva en CD-spiller av onkelen min, som vi koblet opp til en gammel Tandber sølvsuper som forsterker, følte jeg meg veldig moderne.

 

       

 

Første CD’en jeg kjøpte var Absolute Music 5, med “Herrarna i hagen”, “It’s my life”, “Rhythm is a dancer”, “Tigergutt” osv.
Den ligger et sted inni boden sammen med de fleste CD’ene mine.


Så kom det som het Minidisc. DET hadde jeg troen på!

Jeg hadde aldri eid min egen bærbare CD-discman, for de var håpløse å bevege på. På den tida løp jeg mye, og å løpe med en discman funka dårlig. Jeg foretrakk en liten, bærbar radio istedenfor.

Minidiscen var en helt annen greie. Det var fremtida, i følge meg! Kunne løpe som bare det, det var enkelt å kjøre over musikk på disse minidiscplater.

Det ble ingen hit.

Så kom internet. Det er sikkert ingen overraskelse at jeg ikke hadde troen. Jeg trodde det var et blaff..

 

Men jeg har tilpasset meg, jeg er tross alt god til det!

Nå elsker jeg smartelefonen min, nettbrettet mitt og laptopen min.

   

 

I bilen har vi et system hvor vi bare kobler til smartelefonen via bluetooth, og dermed har vi Wipm (gjerne offlinelister og album) der også, samtidig som vi trygt kan snakke i telefonen mens vi kjører uten å bli heftet.

I går kjøpte vi en høyttaler til kjøkkenet. Den kobles til via blåtann den også, og da har jeg også wimp på telefon eller brett, og kan høre på radio eller wimp via blåtann og wifi. Genialt.

Den skal få en egen hylle på veggen, jeg elsker den allrede etter under ett døgn i heimen.


Hva blir det neste? Kan ikke love at jeg har troen sånn til å begynne med, men jeg kommer antakelig diltende etter