Varig tilpasset innsats? Hva?

Min gode venninne som driver bloggen Melivetpaaslep skrev for en tid tilbake et innlegg som jeg i aller høyeste grad kan relatere meg til.
Det er ikke lenger forventet at jeg skal vende tilbake til jobb het innlegget.

Sånn har det blitt for meg også.

Her er et lite innblikk:

Jeg har ikke hatt gode opplevelser med Nav.
Dessverre.

For et drøyt år siden fikk jeg en real overhøvling av min saksbehandler på Nav. Hun ga klar beskjed om at stønaden min (AAP) gikk ut i mars 2014, og at jeg ikke hadde den rette diagnosen for å få uførepensjon.
“Ingen med ME har fått uførepensjon, og vi kan vel fastslå at det ikke kommer til å skje. Hva har du tenkt å gjøre? Kanskje du vi bør tenke på å skaffe deg en jobb?” Sier hun.

Det er lett å tenke at “faen ta den kjerringa, snakke sånn til meg, jeg skal vise henne! La meg slå i bordet og få snakke med sjefen hennes”.
Men så sitter man der, mutters alene på et lite kontor sammen med saksbehandleren. Svetten siler, beina skjelver og hjertet banker. Det er ikke bare ukomfortabelt, man har stavret seg ut, brukt masse krefter både på å forberede seg til møtet, og til å komme seg dit. Selvfølgelig var det en dårlig dag, men det er ikke noe alternativ å avlyse. Det er bare Nav som avlyser, ikke jeg.
Damen foran deg har i tillegg makt til å ta fra deg stønaden din, og selv så syk du er så trenger du faktisk penger for å overleve. Du trenger mat og tak over hodet, litt klær og, ja, du vet. Sånn er det for syke også.

Klumpen i halsen vokser, og det blir vanskelig å snakke. Vanskelig å beholde verdigheten. For jeg ønsker å være verdig. Likeverdig. Respektert.

Hun krysser armene over brystet, legger beina i kryss og rynken mellom øynene blir dypere og stemmen lett hånlig.

“Hva sier du?”

Blikket hennes blir mer intenst. Hun vil at jeg skal være enig, men inni meg skriker det nei. Nei. Nei. N E I! Jeg kan ikke, jeg orker ikke, noen dager orker jeg ikke å gå i dusjen engang, så dårlig er jeg. Jeg sparer opp så jeg kan gå ned trappen og på do, noen må skjære ferdig brødskiver til meg på det verste, så jeg slipper å bruke krefter på det.
Nei.

“Nei, altså, jeg vil jo jobbe….”

“Ja! Så bra!”

“…men jeg har jo ikke mulighet til det når jeg ikke engang greier et vanlig hjemmeliv.” Jeg tar sats. Spytter ut ordene og blir anpusten. Jeg føler meg så svett og ekkel og skjelven at jeg er redd jeg skal skli av stolen. Bli en våt sekk liggende i en haug på gulvet.

For å gjøre en lang historie kort så satt jeg der og gråt da hun ba meg underskrive papirene på at jeg skulle sendes på Avklaring. Jeg rotet i veska etter papir for å tørke snørr og tårer. Hun var tilsynelatende upåvirket og konsentrerte seg om skjermen sin og papirene.

Det sank i meg. Jeg slepet meg ut av den lange korridoren, jeg orket ikke å se henne i øynene da hun rakte ut hånda før hun låste meg ut av det aller helligste.

---

Jeg skal fortelle om avklaringen siden, i et eget innlegg, men enden på den visa var at jeg ca et år etter at saksbehandleren min på Nav sendte meg avgårde, fikk en telefon av den samme dama. Fremdeles like sur, fremdeles like hånlig og arrogant.

“Navs lege anbefaler at du søker uførepensjon. Søk elektronisk innen utgangen av januar.”.

“Hva sa du?” Jeg er på vei ut av dusjen, har heldigvis en ganske bra dag. Klissvåt og naken står jeg med telefonen trykket inntil øret mens det drypper av meg.

Hun gjentar.

“Ok?”

“Bare gjør det du.” Sier hun.

Jeg sier takk, takk for at du ringte, sier jeg. Selv når folk tråkker på meg er jeg høflig. Jeg sender en tanke til foreldrene mine som drilla det inn ganske tidlig. Jeg kan beholder verdigheten. Jeg lærte at jeg ikke kan kontrollere hva andre sier og gjør, men at jeg kan kontrollere meg selv. Det hender jeg kan huske det.

Søknaden sendes. Det tar egentlig ikke mye tid, for jeg har fylt ut lignende skjema før, og kan bare kopiere fra noe jeg  allerede har lagret på pc’n min.

8 dager senere er jeg inne på Nav sine sider. Det står at “saken er klar til attestering”. Jeg aner ikke hva det betyr. Jeg googler og finner ut at det kan bety at en saksbehandler har gjort seg opp sin mening om saken, og så må en til se på den. De skal visst være 2 og enige. Jeg antar at de ikke blir det.

10 dager seinere er jeg inne og sjekker på morgenen. Ikke noe nytt. Det har gått 10 dager siden jeg søkte:

* Jeg har fått brev om at dette kan ta 8 måneder. Jeg har også fått brev om at AAP er utvidet med 3 mnd.
* Jeg har fått en rapport i posten, antakelig skrevet av min saksbehander. Det er rart
at den handler om meg, om 11 år med til tider invalidiserende sykdom og hva de har tvunget meg igjennom av undersøkelser,  arbeidsutprøving, psykologer, MR, …

Varig tilpasset innsats, er konklusjonen i rapporten. Vi skjønner ikke hva det betyr.

Intens googling – vi finner ut at det betyr at det kan være et alternativ at jeg kan få tett oppfølging i en vernet bedrift. Blant annet. Jeg skjønner egentlig ingenting.

Jeg er tålmodig. Bestemte meg tidlig for å ikke ha noen angst eller ta sorger på forskudd.

En time seinere ber min kjære meg å sjekke noe online, og jeg går inn igjen. Klokka er 10.06,  den 20.01.14

Søknaden er innvilget!

Brevet ligger der. En blå lenke med et brev i .pdf-format.
Pulsen har ikke vært så høy siden jeg satt på det kontoret og gråt.

Jeg har fått 100% varig uførepensjon. Det står bokstaver og tall i brevet som jeg ikke riktig fanger. Jeg griper telefonen og ringer min kjære. Jeg er i sjokk. Han er i sjokk. Han sier gratulerer – jeg begynner å gråte.

Dagen går i en slags tåke. Pappa ringer tilfeldigvis mens jeg snakker med min kjære, og jeg ringer tilbake og forteller veldig casual hva som har hendt, etter at han har fremført sitt ærend. Han gratulerer forsiktig. Arbeidsjernet som lærte meg arbeidsmoral og utholdenhet.
Jeg takker.

Mamma er på jobben så jeg ringer henne også, med en gang og forteller det så pappa skal få slippe å overlevere den beskjeden.. dvs huske alle detaljene og så få kjeft av mamma etterpå fordi han glemte noe hun syntes var viktig..
Jeg er fremdels cool og casual. Rolig. Forteller kort og følelsesløst at søknaden gikk igjennom, at jeg hadde søkt. Jeg hadde ikke fortalt dem det.
Hun gratulerer og forteller om all forutsigbarheten jeg nå får.
Jeg takker.

Det tar bare noen minutter etter at 3 samtaler er unnagjort før jeg skjønner at jeg ikke er glad. Jeg er lettet, det er jeg, men dette er søren meg ikke noe å være glad for. Jeg er ikke glad. Ikke noe. Jeg er bare lei meg.

Det skulle ikke bli sånn!

Den kvelden prater vi, min kjære og jeg. Og neste dag. Og dagen deretter. Vi prater og prater og prater, og jeg sier det samme om og om igjen. Jeg understreker at jeg ikke er lat, at jeg virkelig er syk, at jeg gjør så godt jeg kan, at jeg ikke ønsket at livet mitt skulle bli sånn, at jeg hadde så mange planer, at jeg hadde så mange ressurser. Det bare renner ut av meg.
Jeg sier det samme om og om igjen. Han lar meg si det noen ganger før han sakte men sikkert får meg til å forstå at han vet alle disse tingene, og at livet mitt ble som det ble, og at jeg som regel er ganske flink til å leve godt innenfor de begrensede rammene jeg har, at jeg er et godt menneske..

Han vet at jeg noen ganger gråter over det livet jeg ikke har krefter til å leve, over de barna jeg aldri fikk, over den byrden jeg i tunge stunder synes at jeg er.
En ubetydelig kvise på samfunnets rompe.

Som regel vet jeg at jeg har ressurser og at livet som regel ikke blir som man hadde tenkt for noen av oss. Som regel vet jeg om alt det gode i livet, og alle de gode menneskene jeg har rundt meg. Men noen ganger… noen ganger..

---

Etter 28 år med liv, etter 11 år med sykdom ble konklusjonen på min tilstand Varig tilpasset innsats.

10 dager tok det dem å bestemme at jeg er varig ufør, basert på 11 års historie med sykdom, og 28 år med liv.

Og så er jeg verken glad eller takknemlig. Jeg er bare lettet.

Så går jeg videre i livet mitt, innenfor de rammene jeg har.

Jeg har akseptert. Ikke resignert.

Et steg av gangen. Litt sterkere, med noen flere erfaringer. Med litt mer forutsigbarhet og stabilitet.

Verdig.

Likeverdig.

Med et oransj honnørkort i lommeboka.

.