Mai oh mai..

Noen tanker mens resten av familien er ute og sykler, og jeg smugspiser NonStop med melkesjokolade.

Måneden jeg helst skulle sovet meg igjennom er her. Jeg sier det med en viss ironi, altså, jeg har da humor (YES). Om en uke er vi nok ferdig med konfirmasjon. Siden vi skal ha det borte, blir det bare å vaske skjortene på nytt, ikke noe oppvask og etterarbeid, og det er en befrielse for meg.
En uke å lade på. En uke hvor det er nok å henge fingrene i.

Så er det 17.mai. Denne dagen jeg ELSKET som barn, og synes er ok som voksen, men som ME-pasient hater jeg den som pesten. Da vi flyttet til byen for 3 år siden, overtok vi 17.mai tradisjonen til min kjæres foreldre, og inviterte slekta på pølser, brus, is og kake etter barnetoget. Jeg trodde det skulle bli for mye for meg, men egentlig er det greit, for da kan jeg holde meg rundt husveggen/på kjøkkenet. Og når den halvannen timen er over, så kan jeg puste (nesten) lettet ut. Opprydningen er det ikke så nøye med, den tar den tiden den tar. Det er uansett VELDIG hyggelig å ha gjester på 17.mai – uansett hvor sliten man blir.

Helga har vært full av håndballkamper. Lørdag måtte jeg kaste inn håndkledet, så da ble jeg hjemme, men søndag morgen var vi på plass alle sammen kl 0915, mot i brystet og noe vett i pannen  

Laget vant siste kampen, de spilte kjempebra, og etterpå fikk de en veldig fin premie og stemningen var høy med superglade barn (og voksne)!

Nå skal jeg se Newton og så skal jeg legge meg om ikke lenge.

Ny uke!