Inspirert!

På fredag, sånn tidlig på ettermiddagen, fikk jeg en epost fra min kjære på jobb: “Ikveld skal vi på dette!”- var emnet.

Og det vi skulle på var et foredrag med Nando Parrado.
Har du sett filmen Alive? Filmen om rugbylaget fra Uruguay som kræsja med flyet sitt i Andesfjellene. På 5000 meters høyde

Nando Parrado er en av de 16 overlevende. FOR en fantastisk og gripende historie. Vi satt som fjetret hele den tiden han stod der på Oseberg Kulturhus og fortalte historien sin.
Han var utrolig..tja, hva er ordet, ydmyk, kanskje. Ikke noe skryt eller noe sånt, han fortalte bare relativt nøktert; fakta om hva som skjedde.
Nøktert om 16 unge rugbygutter fra Uruguay, verdens flateste land, som aldri hadde sett fjell eller snø, og som aldri hadde opplevd kulde og minusgrader, som overlevde over 40 dager i 5000 meters høyde. Uten ullsokker og vintersko, boblejakker og lange underbukser. Kun sommertøy, tynne skjorter og sommersko.


Denne fine mannen var kanskje mest opptatt av at man ikke trenger å forklare alt.
Hadde han flaks som overlevde? Hvorfor overlevde han og ikke de som omkom?
Og spørsmålene bare fortsatte. Svaret hans? Svaret hans var “jeg vet ikke!”, og så fulgte han opp med “og det er greit, for jeg trenger bare å se fremover.”

En annen faktor var jo at det var 10 ledige plasser da det flyet skulle reise fra Uruguay til Chile for kamp. Spillerne fikk invitere med seg familie. Nando Parrado inviterte med seg moren, og søsteren på 17 år. Moren satt langt bak i flyet og omkom i første krasjet (flyet krasjet 3 ganger, og ved 3. krasj stoppet det), søsteren ble hardt skadd, og døde etterhvert i Nandos armer. Han gravla begge der oppe. Gravde en grav med bare hendene.

Han snakket en del rundt dette; skal han føle skyld fordi han inviterte med seg moren og søsteren, og så viser det seg at flyet faller ned og de omkommer? Eller skal han ta det på den måten at han gjorde dette av kjærlighet; han ønsket at de skulle få oppleve en tur til Chile.
Fantastiske Nando bestemmer seg for det siste. Dette er ikke hans feil. Det var ikke hans feil at flyet falt ned. Han inviterte dem med i beste mening.

Og så sa han; offerrollen er enkel. Man kan være i den rollen lenge, men da kommer man seg ikke videre. På et tidspunkt må man komme seg videre. Kanskje til ære for dem som ikke er her lenger, men mest av alt fordi man må leve livet sitt på tross av alt som skjer.
Man kan ikke la seg bremse fordi ditt eller datt hente i fortiden. Man må leve!! Leve her og nå!

Jeg er full av beundring for livsgleden og livsmotet til denne mannen. Han kaller en spade for en spade. “De kaller meg helt,” sier han. “Jeg er ingen helt, jeg gjorde bare det situasjonen krevde.”

En levende mann. Kanskje det er det beste komplimentet jeg kan gi ham?

Får du muligheten så gå på et foredrag med Nando Parrado. Du kommer aldri til å glemme det!
For en ære å være i samme rom som en av de 16 overlevende i en av verdens mest dramatiske hendelser.

(Nå kan ikke min lille gjengivelse på noen måte rettferdiggjøre det flotte foredraget han holdt – jeg ville bare dele. Historien overgår din villeste fantasi, man kan aldri forestille seg denne historien. )