Heeelt stille.
Mørkeblått.
Jeg står ute litt for lenge, akkurat så lenge at nesa blir rød og kinnene likeså. Jeg er ikke godt nok kledd for en slik iskald natt, men jeg må bare stå der ute og beskue all herligheten. To skritt fra den varme dagligstuen min finnes all magien.
Det er en sånn kveld hvor man først tror at det ene lyset som fanger oppmerksomheten til å begynne med, er et fly som skal til varmere strøk. Så ser man at det ikke er et fly, men mange små diamanter på himmelen. Lysene mot den mørkeblå himmelen er så vakre at man nesten mister pusten, enda det er noe man har sett tusen ganger før.
Jeg slår armene rundt meg selv og trekker skuldrene opp mot ørene. Øynene er som limt fast mot den iskalde og smellvakre vinterhimmelen, jeg glemmer å blunke.
Frostrøyken er det eneste som forstyrrer synsfeltet mitt, og den gjør meg oppmerksom på kulden ute.
Et blikk på gradestokken forteller meg at det er 15 blå grader ute.
Nese og ører har nesten mistet følelsen. Inne klager min elskede på at det blir kaldt på bena. Jeg trekker iskald kveldsluft dypt ned i lungene, og mens jeg går inn verandadøren trekker jeg den med meg og stenger vinteren ute.
Inne er det lunt og varmt. Juksestjerner lyser i vinduene våre og mange stearinlys både varmer og skaper stemning inne, i peisen spraker flammene fra knusktørr bjørkeved.
Jeg går bort til det største vinduet i stua og trekker den tynne strikkejakka godt rundt meg mens jeg ser ut. Det er umulig å ikke føle seg veldig, veldig heldig!
Vincent van Goghs Starry Night
Så fint du beskriver stemningen, Therese - jeg tror nesten jeg sto ved siden av deg på terrassen og skuet på stjernene. Tusen takk for flott og beroligende svar. Klemmings
SvarSlettSå nydelig skrevet. Kjenner stemningen helt inn i hjerteroten... Jeg beundrer også ofte stjernehimmelen og synes det er et fantastisk syn. Ønsker deg en flott førjulstid.
SvarSlett