Natta har tatt meg

Jeg har aldri vært redd for natta. Jeg liker mørket, jeg liker stillheten og jeg liker friheten som jeg føler natta gir meg.

Men nå har natta tatt meg. Tatt meg til fange. Jeg føler at det er den som holder meg våken, den som tvinger kroppen min til å være så urolig at det blir umulig å finne roen i senga.

Så da sitter jeg her i sofaen. Egentlig veksler jeg på å sitte og å ligge. Når jeg ligger så prøver jeg å finne roen. Når jeg sitter så har jeg som regel en tv-serie eller en lydbok på PC’n. Så har jeg telefonen min som Wordfeude/ordspill/Facebook/Instagram-leverandør, strikketøyet i fang og hender og strikkeoppskriften på nettbrettet mitt. Teknologien har også tatt meg og hjelper ikke på roen – bare på tålmodigheten.

På en måte elsker jeg disse ensomme nettene, for da føler jeg en slags mestring. På en annen måte føler jeg at jeg burde sove, at jeg hater å være unormal og følge en annen døgnrytme enn de normale.
Og særlig når morgenen kommer, resten av familien forlater huset og jeg blir igjen. Det skulle ikke være sånn!

Jeg gir meg selv max 15 minutter hver dag med slike frustrasjoner, så putter jeg dem tilbake i den skuffen de hører hjemme. Resten av de 23 timene og 45 minuttene gjør jeg det beste ut av dagene mine – og nettene. Jeg pusler med mitt, prøver å bidra så mye jeg kan, prøver å være noe for andre, føle mestring og føle at jeg lever.
Det er en jobb.

Drømmen min var å lede mennesker. Først som avdelingsleder i barnehage, siden på andre måter. Jeg leste som besatt om lederskap og HR, jeg var fast bestemt på å gå veien mot det å lede en større personalgruppe.
Nå er mitt daglige virke å lede meg selv. Den vanskeligste jobben jeg noen gang kunne forestille meg. Lede meg selv igjennom ME. Takle sorgen over det som aldri ble og over det som aldri blir. Takle savnet av den som aldri ble, og savnet over kollegaer og arbeidsmiljø, lønn, overskudd og ferie. Fridager. Jeg savner pokker meg fridager. Jeg har selv aldri fri. Det er alltid det samme. 

Kvarteret mitt er oppbrukt for denne gangen, men natten er fremdeles ganske ung. Jeg skal slukke lysene i stua mi, kle stille av meg og smyge meg inntil han som holder meg oppe når mitt eget mot og min egen styrke svinner. Så håper jeg natten vil bysse meg inn i en ro som kroppen min kan møte og bli en del av. Finne frekvensen av en natt med søvn.

Takk for at du hørte på!