Egenskaper og en tanke

Sykdommen ME – Myalgisk encefalopati – er en dum sykdom. Det er hevet over enhver tvil.
Så kan man si at en krise i livet, som man kommer seg hel og levene i gjennom, er en forkledd gave. Jeg sier det, ihvertfall. Noe kan en alltid ta med seg videre på godt og vondt. “Aldri så galt at det ikke er godt for noe”, sånn ca..

Jeg ser ikke på ME som en gave, på ingen måte. Vel kan jeg glede meg over vidsynet og noe av klokskapen som har kommet med den, noen egenskaper har fått utvikle seg, andre har mer eller mindre blitt borte. Men kunne jeg velge bort ME så hadde jeg gjort det på røde rappen.

Hvilke egenskaper mener jeg selv at jeg har utviklet?

 

Evnen til å si nei. Først og fremst har jeg lært meg til å si nei. Ikke alltid, men oftere. Det er faktisk helt nødvendig.
Jeg har aldri vært særlig god på det. Ikke fordi jeg har sagt ja for å tekkes andre eller fordi jeg har følt meg smigret over å ha blitt spurt, men fordi jeg liker å være med på ting. Jeg har likt å være et ja-menneske. Ja ga en god følelse.
I ettertid kan jeg se at det kanskje har satt meg i situasjoner hvor andre kan mene at jeg har blitt utnyttet, eller hatt baktanker a la det jeg nevnte over her; for å tekkes andre eller fordi jeg har blitt smigret. Kanskje har de til og med rett i det. Men der og da, det bevisste minnet mitt, er at jeg likte å si ja.

Jeg dveler lite over fortida, egentlig. Gode minner bærer jeg med meg, og så lar jeg det andre fare. Det ligger jo uansett der, i historien min, om jeg dyrker det eller ei, og det er jo der i underbevisstheten, enten sortert i den rette skuffen, eller noe som kanskje gnager litt, men som må håndteres etterhvert.

 

Dialogen med meg selv og andre bevisstheter. Jeg snakket med meg selv før også, men nå kommuniserer jeg dypere og med flere bevisstheter.
Magefølelsen har alltid vært ganske godt utviklet på flere plan, men har blitt både sterkere og tydeligere på enda flere områder. Jeg går ikke udelt til magefølelsen, jeg tar med både hjerte og fornuft på samme tid (hjerte, mage, fornuft, jeg mener det er 3 komponenter nødvendige for å ta den rette avgjørelsen), men er jeg i tvil får magefølelsen råde.
Selv ikke de som har velutviklet magefølelse og instinkt tar alltid de beste avgjørelsene, sånn er det bare. Vi går alle på en smell fra tid til annen. Om noen ikke vil innrømme det, vel, greit for meg. Jeg forsøker å feie for min egen dør.
Min magefølese er lyset. Lys er viktig og en del av andre bevisstheter.

Før overstyrte viljen hos meg. Viljen er fremdeles viktig, men jeg har lært meg at jeg også må ta hensyn til andre ting.

Ta hensyn til meg selv. Hører litt sammen med den indre dialogen, OG det å si nei. Kanskje er det summen av de to?
ME gjør at jeg er nødt til å ta hensyn til meg selv, ofte. Jeg må si nei, jeg må avlyse, jeg må la være å gjøre, jeg må la være å delta. Jeg må velge å hvile, velge å unngå, velge å ha ro, velge med omhu hva som er viktig nok for meg til at jeg skal bruke energi på det.

Alt dette er egentlig greit, men utfordringen er å virkelig godta at det er slik jeg MÅ gjøre det. Gjøre det til et valg. Anerkjenne det.
Og det gjør jeg heldigvis nå. Igjen og igjen. Går de samme rundene med meg selv, og velger på nytt og på nytt.

 

---

Dette er kanskje de 3 viktigste tingene jeg har måttet utvikle. Det fantes der før også, men det var ikke så viktig. Det kunne dyttes vekk til fordel for mer spennende valg.

Så til tanken jeg nevnte i overskriften:

ME er til å se seg litt blind på. Vi tar hensyn i hytt og pine – til oss selv. Det er vanskelig til å begynne med, men så, jeg kan bare snakke for meg selv, så begynner hjernen å jobbe litt for seg selv. Jeg opplever at jeg litt for ofte gjør ting av gammel ME-vane.

Folk med ME vet best selv. Det er helt greit. Vi kjenner kroppen vår, vi kjenner på smerter, begrensninger, utmattelsen. Det er vi som ligger igjen når de andre drar ut i livet.
Men er det forbudt å foreslå andre tankemønstre, måter å håndtere sykdom og hverda på? Det var en tid da jeg ikke ville høre NOE om at jeg kunne gjøre ting på andre måter. Der er jeg heldigvis ikke lenger. Jeg tåler å høre hva andre observerer, og jeg kan ta det seriøst opp til vurdering, eventuelt prøve en endring.

Når jeg leser rundt på erfaringene med ME, så ser jeg jo at vi er ganske lukka. Det kan selvfølgelig være fordi konsekvensene er så store hvis det ikke funker med endring. Men tenk om, tenk om endring er til det bedre? Tenk om vi innimellom “psyker” oss ned, og forbereder oss på en formendring i negativ retning som kun kommer fordi vi på en måte bestemmer oss for at det blir sånn? Vi forutser katastrofene så intenst at det ender i selvoppfyllende profeti?

Jeg vet ikke, jeg er usikker, men jeg har tenkt mye på dette.

Samtidig vet jeg at ME er en fysisk sykdom som ikke er styrt av tankene. Men små marginer kan gjøre sitt til at ting kanskje kunne vært bedre?

--

Kjente at det var godt å få hull på den tanken. Den skal jeg jobbe mer med.

ME eller ikke – ha en god dag!