God bok og seriesavn

Vi leser som aldri før melder Forfatterforeningen via Bokhandlerforeningens leserundersøkelse.
For en som har lest i 36 av sine snart 40 år, og blitt lest for masse før jeg selv kunne lese som 4 åring, er dette gode nyheter.

Noen er svært kresne på hva de leser. Det må være kvalitetslitteratur og andre kriterier av forskjellig slag. Jeg var selv en litteratursnobb fra jeg var omtrent 20 til jeg var sånn ca 30 år. Jeg har høvla over De 4 store (Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie, hvis noen lurte), jeg har lest Undset, Hamsun, Collett… jeg har lest “Og bakom synger skogene” av Trygve Gulbranssen – og de 2 andre bøkene i triologien. Dette er de norske.
Jeg har høvlet over store russiske, danske, svenske, amerikanske, engelske, franske, tyske.. klassikere. Og samtidslitteratur. Kvinnekamp. Pekefingerlitteratur. Alt som noen mente var bra, leste jeg.

Moren min har alltid sagt at det ikke spiller noen rolle hva man leser, så sant man leser! Jeg var sterkt uenig i det i hvertfall 10 år. Jeg kan vel være så ærlig å si at jeg foraktet Hjemmets bokklubb, og å lese nyere krim, var heeelt uaktuelt. Jeg regnet selvfølgelig ikke feks Agatha Christie i dette, for det var jo klassikere.

Hvor dum går det an til å bli? Ganske dum!

 

I mange år leste jeg nok mye bare “for å ha lest det”, og fordi jeg var en erfaren leser med en enorm indre trang til å lese, så gikk det greit.
Men jeg innser vel i ettertid at jeg ikke lot meg rive med i mange av bøkene jeg leste. Noen, ja, definitivt, men ikke alle.

I tenåra oppdaget jeg en serie jeg stadig vender tilbake til. Jeg var – og er – en stor fan av Margit Sandemoes “Isfolket”

Det var mormor som kjøpte bøkene, og ga dem videre til mamma, og så fikk jeg lese. Heldigvis hadde hun lest nesten 20 før vi fikk dem, og mamma lå vel ca 5 foran meg. Lesinga overtok ALT jeg hadde av ledig tid og kapasitet. Alt. Jeg hadde jo ikke tenkt å fortelle det til noen, men jeg greide ikke å la være. Det tok meg 4 bøker, så “brøt” jeg sammen og tvang venninna mi, Marthe, å lese dem. Marthe ble også hekta, og da vi fikk kontakt på Facebook for et par år siden, etter å ikke ha snakka sammen på nesten 20 år, nevnte hun Isfolket, og at hun hadde bestemt seg for å lese dem igjen, samtidig som hun tenkte på meg hver gang Isfolket kom opp. Hun har ihvertfall lest serien 2 ganger, for hun kjøpte bøkene brukt etterhvert som hun ble hekta, så hun har sine egne eksemplarer.
Da Silje dør, jeg tror det er i 3.bok, så gråter jeg enda hvis jeg leser dem. De 3-4 første bøkene er helt fantastiske. Karatkterene i serien er mange, men de er så sterke, om man blir så utrolig glad i dem!! Når jeg hører Tengel, så tenker jeg med det samme på den gode.. og han får følge av Silje, av Sol, Dag, Liv, Are, Cecilie Meiden og Alexander Paladin.. Ja, vi må ikke glemme Charlotte Meiden heller. Om Kolgrim og Mathias, om Ingrid og Ulvhedin. Om den fæle Sølve, og den fine, fine Heike.. også Vinga da, Vinga… Og det er sååå mange flere jeg ville tatt med, men de er så mange.. Mange gode, onde og utvalgte. Alle særegne.
Og stedene; Lindealeen, Gråstensholm, stedene i Danmark og Sverige. Det er utrolig sterkt, hele greia!

Serien var ikke ferdigskrevet da vi begynte, og de siste 5-6 bøkene ventet vi veldig på, og det var krig om hvem av mamma og meg som skulle lese først. Vi greide ikke å vente på mormor lenger.

Det rare er, at det er godt over 20 år siden jeg leste de bøkene for første gang – det er 47 bøker i serien – og de føles enda som familie.
Og når man treffer på noen som har lest Isfolket, så raker man aldri opp for noe å snakke om. Alle har sine favoritter, og jeg har enda ikke møtt noen som har lest Isfolket som ikke er begeistret.

Så les, folkens. Enten det er Isfolket eller noe annet.

Selv lurer jeg på om ikke jeg skal ta frem Isfolket denne sommeren, har alle i boden.