Kraftløs

Aner ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men det er en hååååpløs greie å føle seg kraftløs. I dag er en sånn dag. Sola skinner nok til at det er en fin utedag, det er nok ting jeg har lyst til å gjøre, nok av husarbeide (jeg forsåvidt IKKE har lyst til å gjøre..hihi), men så bestemmer formen seg for å utebli. Kreftene er sporløst borte, og jeg har ikke engang ork til å lete etter den.

ME- en merkelig sykdom. Jeg kan ikke si at jeg ofte definerer meg selv som syk, det er heller “god” og “dårlig” form jeg definerer helsa etter sånn i det daglige, selv om jeg kvier meg for å i det hele tatt kjenne etter. Identitet som syk er lite attraktivt.

God form er ikke som god form FØR ME, god form kan være at jeg orker dagen uten å sove. Det kan være at jeg orker en ting jeg har hatt lyst til eller gledet meg til, det kan være å slepe seg igjennom en støvsugingsseanse eller gulvvask. Det kan være å ta seg en dusj uten å måtte sove i 2 timer etterpå.. mange sånne ting man ellers tar for gitt.

Jeg kan presse meg. Er verdensmester i å presse meg når jeg må! Men det koster, det kan koste dager/uker hvor jeg er zombie og ikke til nytte i det hele tatt.

Ville jeg vært foruten sykdommen? Ja, og nei. Ja, opplagt, fordi jeg ikke “ER” sånn som dette. Jeg ER ressurssterk og driftig, jeg er fysisk og mentalt sterk og effektiv. I ME-tilstand er jeg ingenting av det. Men kanskje jeg har lært noe også. Jeg har blitt nærere meg selv. Identiteten min er forandret, og på mange måter har jeg overrasket meg selv for jeg har funnet nye ting i meg selv som ikke nødvendigvis ville kommet til overflaten uten dette ME-livet.

Uten sykdommen ville jeg nok ikke funnet mannen min. Han er jeg uendelig glad for og i! Hadde ikke hatt tid til å finne ham, tror jeg, hvis ikke arbeidslivet hadde blitt satt på vent – resten av livet også, forresten.
Jeg får delta i familielivet vårt på en annen måte når jeg nå er hjemme, for uten sykdom ville jeg vært i 120% stilling med 1000 jern i ilden, for det er sånn jeg “ER”. Jeg sier “ER”, fordi jeg jo aldri vil finne tilbake til den jeg i tunge stunder sammenlikner meg med. Og det er sikkert bra – livet er jo en dynamisk greie, selv om sorgen over det som var noen ganger blir vond.
I tillegg har jeg kanskje funnet ut at jeg er enda tøffere en jeg var, modigere og enda mer sårbar også. Jeg er villig til å ta andre slag enn før, og kjempe for andre ting. Andre verdier. Selv om konflikter er tøffere, for jeg har ingenting å stå imot med. Alt går rett inn i hjertet, og det er ekstremt ubehagelig. På den annen side kan tåkeform fort gjøre at jeg ikke skjønner at det har oppstått en konflikt.. ;-)

Sykdom eller ikke, kraft og energi eller ikke – jeg er iallefall ikke ulykkelig. Det er fredmdeles mye flott å glede seg over i livet, og jeg har ikke tenkt å la være å kjempe mot sykdommen. Blir jeg frisk i morgen har jeg planene klare for hva jeg skal gjøre – vær du trygg! Jeg har fått nye venner, nye hobbyer og jeg leser mer enn før. De små tingene har blitt veldig viktige, og er grunnen til at jeg kan kategorisere meg som en av de som stadig finner lykken.

At det tok meg noen dager å formulere dette sutrete innlegget er forsåvidt en bagatell. På den ene siden irriterer det meg at jeg skriver det, på den andre siden føler jeg hele tiden en trang til å forklare hvordan jeg har det, for jeg er livredd for å bli stemplet som en unnasluntrer. Jeg går til jeg besvimer/kaster opp/bryter sammen hvis jeg tror at det er nødvendig. Dumt ja, så absolutt, men noen ganger er det det som forhindrer meg fra å gå fra vettet. Vite at jeg stod på til det siste, liksom.. Forstå det, den som kan.

Kanskje jeg har en romanidè her? Knausgård-aktig, bare sett fra hun som ikke orker.. hvordan det er å se de andre barna leke, lizzm.. ;-)

Godt man ikke har mistet humoren og selvironien – totalt.