“Ingen grenser!”

Beklager dårlig oppdatering fra meg, men det er andre ting på tapetet om dagen, nemlig ro. Heldigvis har jeg strikketøy i hendene som underholder meg. Når kropp og hode går trått kan jeg fremdeles skape helt enkle ting.

Her en dag så jeg “Ingen grenser” i opptak. Og i år slår det  meg særlig at mange av dem er som meg. Jeg er en av dem. Vi håndterer livet på samme måte – vi kjemper.. og noen ganger, kanskje ganske ofte, kjemper vi mer enn godt er.
Som den unge jenta som ikke spiste fordi hun sovna av utmattelse mens de andre spiste, og fikk et illebefinnende med lavt blodsukker, blodrykksfall og dehydrering. Det er nesten som å se seg i et speil. Når jeg får en liten opptur, eller gjør noe som er veldig viktig for meg, så får jeg ikke til å for eksempel spise og så blir jeg slått ut av andre ting.
Hun holder humøret oppe, og hun har humoren under der ALLTID. Og jeg tror ikke det er påtatt, den jenta er sånn..
Og denne jenta, meg, jeg er også sånn.
Vel er nok Birgit mye tøffere, og mye mer sprudlende enn meg, men vi er ganske like. Vi ser muligheter, og vi greier å tilpasse oss den situasjonen vi har havnet i.

Alle de andre også. Alle de andre er fabelaktige. Jeg fikk så vondt av Kari da hun helst ville sove alene, og ikke fordi hun ikke ville ha selskap, for det ville hun antakelig mest i hele verden, men hun ville ikke forstyrre den hun eventuelt skulle sove med. Hjertet mitt blør!

Så er det tapre Liv Tone, flotte Kenneth og alle de andre. Jeg er stum av beundring!

Fy søren som vi trenger å se programmer som “Ingen grenser”. Og jeg mer enn digger Lars Monsen sin direkte væremåte og at han tør å forvente noe av deltakerne. Han tør å si at de må tenke annerledes, han tør å si at de må strekke seg,  han tør å si at de må skjerpe seg. Flere Lars Monsen’er er ønskelig i verden!

Jeg kunne snakket i en evighet om dette, tror jeg, men gir meg her.