Sider

torsdag 11. november 2010

Spor

I 2010 snakker vi ofte om å legge igjen digitale spor. Kjører vi bil gjennom bomringen, så blir vi registrert. Blogger vi, bruker Facebook eller annet, så legger vi igjen spor… drar vi kortet et sted, så blir det registrert. Så har man alle de overvåkningskameraene som henger rundt omkring.

Det er noe.

Men så er det alle de sporene andre legger igjen hos meg. Mennesker. Mennesker man møter på sin vei og som på kanskje til og med på umerkelige måter legger igjen noe man bærer videre i eget hjerte.

For 2 dager siden trakk en gammel nabo sitt siste sukk, og forlot verden slik vi kjenner den. Forlot den på en slags fysisk tilstedeværende måte, men hos meg så er hun der. For mennesker legger igjen spor.
Jeg kan se smilet på netthinnen min.
Jeg kan høre stemmen, og jeg kan fremdeles føle tilstedeværelsen, selv om jeg også tydelig føler at hun har gått over.

Mens hun levde hadde hun alltid noe hyggelig å si. Den evige omtanken for andre var der. Hun fortalte meg at hun passet på å ligge med ryggen mot døra på soverommet, så ikke noen skulle se ansiktet hennes hvis hun skulle finne på å dø mens hun sov!
Vi lo litt av akkurat det der, for det var litt sånn tøysete, rørete.. søtt.. absurd. Men jeg kan forstå det – så absolutt!

Hun passet også på å ha friske jordbær og fløte i hus når en spesiell dame fra hjemmesykepleien kom med medisiner – for det likte hun så godt.
Hun besøkte sine eldre og sykere venninner, og hun gikk aldri, hun løp. Jeg med ME’n min greide ikke å holde følge, jeg falt av.

Når man er 88 år er det lov til å sovne stille inn og gå over til andre siden.
Det er lov til å dø!
Det er lov til å la det man har lagt igjen av spor hos andre få være hos dem, og la et langt liv få minnes av andre.

Er jeg heldig finnes spor av meg hos noen også. Ikke disse digitale, men andre små ting jeg kan ha bidratt med. Sånt kan man selvfølgelig ikke forvente, man kan bare håpe at man har vært et godt nok menneske.

Jeg takker min gode nabo for alt hun har lagt igjen hos meg. Jeg kjente henne ikke verken nært eller lenge, men samtalene vi hadde på benken, i sola, satte spor. Hos meg vil hun leve lenge!

Takk for aboslutt alt!


3 kommentarer:

  1. Nydelige ord Therese.
    En tanke i hverdagen, ja vi setter spor, overalt, og jeg håper jeg også, at jeg har satt mine spor hos noen mennesker.
    det ville vært veldig trist om vi ikke gjorde det.

    Men alle gjør nok det, på en eller annen måte.
    Jeg har mange som har satt og fortsatt setter spor i mitt liv.
    Og det er en berikelse å kjenne på :-)

    Klem

    SvarSlett
  2. Det var ord med mening som jeg kommer til å ta med meg.Takk.
    Jeg snakker om døden med mine kjære. Er ting jeg synes må være ydmykende å bli utsatt for, spesielt hvis man blir hjelpeløs som gammel. Jeg er mer redd for hva som kan skje før døden, enn det å dø.
    Jeg ser i speilet at årene går, men sjelen er glatt som en barnerumpe. Rare greier skal jeg si deg.:))Masse jeg vil ha med meg enda! Nyter hver dag jeg.
    Klem fra krykkja.

    SvarSlett
  3. Sier som de andre...koselig og dype tanker i en hektisk hverdag!
    Å det er så sant,så sant :o)

    Ha en fortsatt fin dag Therese!

    Hege

    SvarSlett

Takk for at du legger igjen en hilsen <3 :