Sider

torsdag 10. mars 2011

Sinnadamen

Det bor en Sinnadame inni meg. Jeg så ikke snurten av henne de første 25 årene av livet mitt, men så kom hun sakte, men sikkert, snikende til overflaten.

Hun er ikke fremme så ofte, og hun ligger liksom ikke der og vaker for så å brøle til deg når hun finner det for godt. Neida. Enten er hun der, og da ser du henne, ellers så er hun helt usynlig. Men hun er ikke her lenge av gangen, ikke i dager og uker, hun nøyer seg med alt fra et par minutter til et par timer. Så glemmer hun seg og forsvinner.

Det er dager da hun lar seg stagge relativt kvikt, men det er ofte de dagene da jeg har energi til å stå opp mot henne. Andre ganger har hun vært der uten at jeg egentlig har merket det… og det er ganske skummelt.

Det Sinnadamen ikke tenker på, er at det er jeg som må ta konsekvensene for utblåsningene hennes. Det er meg folk ser rart på, blir sinte på, irriterte.Det er jeg som må be om unnskyldning, godt vær, osv..
Ikke si det til noen, men egentlig beundrer jeg henne for den manglende konsekvenstenkingen. Selv er jeg nemlig en ubrukelig Sinnadame. Jeg kunne aldri tenkt å slenge noe i gulvet for å uttrykke sinne, for jeg ville tenkt på at det jo var meg som måtte rydde etterpå, fikse gulvet og kjøpe ny vase og nye blomster. Jeg som måtte feie opp glasskår og tørke bort vann. Sinnadamen inni meg kastet en gang et Ikea-glass med noen vanndråper i gulvet, det vinylgulvet som allikevel skal byttes ut. Glasset delte seg i 3,5 biter, og vannet så ingen noe til.
Beundringsverdig. Kjempetøft. Og ingen så det – bare jeg. Det er min og Sinnadamens hemmelighet.

Sinnadamen kan være iskald. Sinnadamen får da øynene mine til å ligne isbreer både i farge og temperatur. En 7-8 årig gutt på toget for mange år siden fikk se de øynene, og glemmer dem nok aldri. Han satt på skrå foran meg og sparket i de gamle fotstøttene de hadde på de gamle togene på Vestfoldbanen –hvis du lurte, det bråker noe helt forferdelig. Etter en snau time der hans antakelig døve ledsager ikke hadde tatt affære, og en litt over halvfull togvogn begynte å bli synlig stressa og irriterte, satte jeg øynene i gutten. Blodtrykket mitt steg, mens han ble blek og stille. Ikke et ord, bare et isende blikk. Sånt gjør Sinnadamen uten å blunke. Selv ville jeg aldri kommet til å gjøre noe slikt. Jeg er pedagog og ville nok sagt noe motiverende og interessant til enten ham eller hans ledsager, for å få ham til å slappe litt av.

En annen ting hun lar seg provosere av, er kombinasjonen PMS, umedisinert lavt stoffskifte og fullmåne. Det får henne til å bli beundringsveridig modig, glitrende intelligent, elektrisk og djevelsk. Hun står opp for hva eller hvem det måtte være, grenseløst idealistisk, beskytter de svake og tirrer på seg det meste og de fleste. Hun skaffet meg i overkant mye trøbbel i høst  med denne provokasjonen, men i mitt ellers kjedelige liv skaper hun i det miste farge. Hun er tilgitt!

Noen ganger hjelper hun meg også. Hun gir meg en dytt jeg trenger, og hun snakker på mine vegne der jeg ikke tør. Da beundrer jeg henne ihvertfall hemningsløst, og er både stolt og glad.

Mennesker liker hun stort sett, og holder seg unna, men det hender hun blir irritert på mannen min. Det kan være hans fantastiske evne til å strø klær rundt omkring i huset, hans motvilje mot å sette ting inn i oppvaskmaskinen (han skyller det og setter det på benken over maskinen…), hans ingeniørhjerne som av og til er noe firkanta.. kremt., hukommelsen hans som enten husker alt – eller ingenting. Ørene hans, som stenger ute ting jeg gir ham beskjed om. Min elskelige mann. Hun henger seg ofte opp i de negative tingene ved ham, og kjefter og smeller til ham. Selv ser jeg ikke disse sidene ved ham… så ofte..

PS: Mannen min ler av henne – det liker hun IKKE! Og hvis han ler av meg, nei det liker hun heller ikke. Hun er visst umulig å behage.

 

(bilder lånt fra Google.com)

6 kommentarer:

  1. Har vi ikke alle en aldri så liten "Sinnadame" i oss?? Jeg har iallefall det ! Le le

    Kjenner meg igjen der ja.
    Hun er nok den andre identiteten i oss, om liker det eller ei. :-)

    Ha en fin dag videre
    Klem :-)

    SvarSlett
  2. Haha, så artig skrevet :)

    Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her ja :)

    Ha en nydelig dag :)

    SvarSlett
  3. så flott du har greid å beskrive denne sinnadamen. Og det er godt å vite at min sinnadame ikke er alene

    SvarSlett
  4. Hei på deg!
    Du har nok lært litt av Albert Åberg,he,he. Godt
    å ha et navn på ting som ikke er helt under kontroll. (Supert skildret, som vanlig.)
    Jeg har lys blå øyne, men ungene i bhg. sa at mine ble svarte når jeg mente at nok var nok.
    Jeg har tro på at det er pedagogisk viktig og riktig å vise følelser, så lenge barn og voksne forstår hverandre.
    Sender deg varme tanker og ønsker deg snarlig bedring.
    Kleeeem fra krykkja.

    SvarSlett
  5. Har en "sinnadame" jeg også, og det er jeg glad for :)
    Bra skrevet.

    Ønsker deg en fin helg!

    SvarSlett
  6. Kjempebra beskrevet. Så sinnadame bor her i huset også. Helt umulig å få kastet henne ut. Men man får vel lære seg å leve, side om side med henne da..
    Ha en fin helg

    SvarSlett

Takk for at du legger igjen en hilsen <3 :